OM SPELET OG DALEN
Av Carl Fredrik Engelstad – fra programmet 1974
I omkring 750 år har den gamle Margarethakirken i Maridalen ligget som et fast punkt i det gamle landskapet, mens bosettingen og de sosiale strukturer har vært under stadig forvandling.
I dag en ruin — et malerisk innslag i landskapsbildet, med Maridalsvannet blinkende nedenfor og med de skogkledde åsene som ramme omkring åpne jorder og enger.
Det kunne selvfølgelig gjøres på mange måter. Mennesker har levd og stridd her i Maridalen under så skiftende kår opp gjennom århund-legge handlingen i spillet til en tid da kirken sto der i sin opprinnelige skikk og ble brukt som meningen var med den. Og under studiet av rene, at det ikke skulle mangle på stoff. Men det falt meg naturlig å Maridalens historie slo det meg at midten av 1300-tallet bød på store dramatiske muligheter.
Én ting var at hele Maridalen — Margaretha-dalen som den dengang het — i året 1335 ble gitt som len av kong Erik Magnusson til Mariakirken i Oslo. Det måtte nødvendigvis ha sine følger for bøndene i dalen, og for forholdet mellom kirken og bøndene.
En annen ting var at Svartedauen, som herjet i årene 1349 og 1350, ble helt katastrofal for dalen. Før Svartedauen lå det 18 blomstrende gårder i Margarethadalen, — efterpå, i tiden frem mot 1400, var det ikke mer enn to! Alle de andre var forlatt, dels fordi folk der ble slått ned av ”pesta”, dels fordi de efter Svartedauen flyttet til gårder nærmere Oslo, som nå sto tomme. Ihvertfall fulgte det en katastrofal nedgangstid for dalen, og det tok flere hundre år før en ny og levende virksomhet kom til der.
Av Carl Fredrik Engelstad
Foto: Leif Ørnelund
Begge disse trekkene var det naturlig å utnytte i spillet. Men derfra gikk trådene videre også til selve Norgeshistorien på den tiden.
Mariakirken i Oslo, som nå var blitt ”eier” av dalen, spilte nemlig en fremtredende rolle, fordi prosten ved Mariakirken ifølge en ganske lang tradisjon samtidig var rikets kansler og altså kongens nærmeste medarbeider.
Og situasjonen i Norge så alt annet enn lystelig ut på den tiden.
I 1319 døde kong Håkon V. Magnusson uten å efterlate seg noen mannlig arving. Datteren Ingebjørg var gift med den svenske hertug Erik og hadde sønnen Magnus med ham. Han ble samtidig både svensk og norsk konge, men han var da bare tre år gammel, og moren skulle styre Norge i hans sted. Men hun flyttet til Sverige for godt og tok med seg rikets segl, efter å ha satt kansleren ut av spillet, og der satt hun og stelte med landets saker efter forgodtbefinnende sammen med sin elsker Knud Porse, som hun siden ble gift med.
Nedgangstiden begynte for Norge efter et blomstrende hundreår. Det var en utbredt misnøye og stadige opprørsforsøk, kongen hadde også ustanselige vanskeligheter i Sverige og kom nesten aldri til Norge. I 1343 var motstanden mot kongefellesskapet med Sverige blitt så stor blant de norske stormenn, at en ny ordning ble fremtvunget: kong Magnus’ ene sønn, Håkon, også han bare tre år gammel da, ble valgt til norsk konge, mens det ble bestemt at faren skulle styre for ham til han ble myndig.
I 1344 ble unge Håkon hyllet på Båhus slott av representanter for bymenn, bønder og almue i Norge, og samtidig ble prosten ved Mariakirken, Arne Aslaksson, utnevnt til kansler; hans oppgave ble å stå for det daglige styre i Norge.
Det er altså Norges ledende politiker vi får et glimt av i spillet, der han kommer for å vareta sine og Mariakirkens interesser i Margarethadalen. Og hans holdning må ihvertfall for en del ses som uttrykk for de tunge bekymringer han måtte bære i en for landet så vanskelig tid. Men bortsett fra ham opptrer ingen ”historisk person” i spillet.
Arkeologene daterer Margarethakirken til godt og vel før 1250, og vi vet at den ble oppkalt efter den hellige Margaretha av Antiokia. Men til Maridalens historie foreligger ingen skrevne kilder før på slutten av 1300-tallet, så her måtte fantasien få arbeide fritt. De historiske begivenhetene som er nevnt ovenfor, er trukket inn i handlingen, men bortsett fra Arne Aslaksson er alle skikkelsene oppdiktet. Gården Tømte, hvor jeg har latt Ogmund være bonden, ble nedlagt efter Svartedauen og ble siden hetende Ødegården, som den heter den dag idag.
Jeg kan altså ikke vite at det som skjer i skuespillet, virkelig har hendt. Rammen omkring handlingen er så ”historisk” som jeg kan få den ut fra det vi har sikker viten om. Men om de menneskene som bygde og bodde i Margarethadalen på den tiden, vet vi ingenting. Unntagen dette: at kirken i dalen var deres åndelige hjem, dit søkte de til messe og til fester, til skrifte og i sorg og nød.
Deres forestillingsverden var bestemt av den tro som ble forkynt i kirken her, det var den som formet deres begreper om godt og ondt, det var den som malte både frelse og fortapelse for dem, det var der nestekjærlighetens ord og gjerninger kom til uttrykk, og det var den som tegnet deres håp når de ikke så noe annet. I liv og død var denne kirken, som nå ligger i ruiner, deres faste punkt.
Så meget vet vi ihvertfall om dem — og derfor måtte det også komme til uttrykk i et spill som skulle forsøke å mane frem bildet av noen mennesker som engang kunne ha levd i denne dalen.
OM KIRKEN OG RUINENE
Av Jahn Børe Jahnsen – fra programmet 1974 (Om ruinene – Oslo byleksikon – 1987)
Da kristendommen ble innført, ble det ofte bygget kirker på de gamle hovenes grunn. Intet navn tyder på at det har ligget noe hov i Maridalen. Men de eiendommer som tilhørte hovene ble senere kirkegods, og den del av bygda som sognet til en kirke ble kalt en fjerding. Sagaen forteller om flere fjerdinger i Aker.
Hovedsognet og den eldste kirken eksisterer ennå i dag, nemlig Gamle Aker kirke. Vi vet om fjerdinger med kirker på Furuset og Smestad, kanskje også på Hovin. Endelig vet vi at Maridalen var en fjerding, med kirke på nordsiden av Maridalsvannet. Grensene for Maridalsfjerdingen var Grefsenmarka i øst, Sognsmarka i vest, Sandungsvannene i nord og ”Dynjande” ved Brekke i sør.
Bortsett fra Gamle Aker kirke er St. Margaretha kirken den best bevarte middelalderkirke i Oslo.
Når ble så St. Margaretha-kirken bygget?
Det er først og fremst arkitekt Gerhard Fischer som ledet restaureringsarbeidet i 1930-årene, som har brakt klarhet i dette spørsmålet. Man trodde først at kirken var romansk og at den hadde hatt en halvrund apsis mot øst og måtte være bygget ca. 1200. Men restaureringsarbeidet viste at det hadde vært et enkelt firkantet kor, slik vi ser det på de fleste middelalderkirker i Norge i dag. Selv om kirken ikke har vært noen praktbygning, var den med sine 23 meters lengde og 11 meters bredde allikevel en anselig bygning.
Åpningen mellom skip og kor er bare 1,35 meter bred. Ved restaureringen fant man de gamle gulvhellene under korbuen og dessuten sikre avtrykk av tynne teglskall på begge sider av åpningen. Teglsteinsrestene var av samme middelalderlige type som er funnet i Gamlebyen og andre steder. Det viser seg at man har brukt tegl til utmuring av åpninger, ikke bare i korbueåpningen, men også i vindus- og døråpninger. Her er det nemlig akkurat plass til halvsteinsbuer av tegl. Dette materialet har senere forvitret og frosset i stykker og forsvunnet, og dette gir oss forklaringen på hvorfor hjørner og åpninger i ruinen i dag ser så utraste ut.
Men i romansk tid hadde man neppe tegl. Fra Håkon Håkonsons tid har det derimot vært bygget atskillig med tegl, det viser funn i det gamle Oslo og Tunsberghus. De bevarte portalene i skipet virker dessuten altfor smale til å være romanske. Men i vestportalen er det funnet spor etter en utvendig spissbue av tegl med toppen så meget lavere at døren kunne slå opp under rundbuen innenfor. Kanskje har det vært lignende spissbuer i de andre portalene? Stilpreget blir dermed utpreget gotisk. Den meget smale åpningen mellom kor og skip tyder imidlertid på en forholdsvis tidlig byggetid. Ekspertene mener derfor på grunnlag av det som her er nevnt om byggematen, at St. Margaretha-kirken er fra ca. 1250.
Sannsynligvis har byggingen av kirken begynt i øst og fra først av har det vel vært så rikelig med midler at man har kunnet bruke øvede gråsteinsmurere og steinhuggere fra byen. Ved det sør-østre hjørne i koret finner vi nemlig store, hugne hjørnesteiner. Det ser ut som man rakk å få koret ferdig før midlene slapp opp, eller interessen kjølnet. Muremåten viser iallfall en tydelig forandring til det verre ved overgangen fra kor til skip. Det nye og billige teglmaterialet som nettopp var tatt i bruk nede i byen var lett å frakte og ga skarpe hjørner uten hugging.
Steinhuggerne var dermed overflødige og det virker som man deretter har klart seg med bygdas folk og lappet sammen tegl og gråstein på enkleste og billigste måte. Den hvite kalkpussen har dekket godt over alle manglene i utførelsen, som tidens tann senere har avslørt.
Men hvorfra har kirken fått sitt navn?
St. Margaretha var en av de 14 nødhjelpere som man henvendte seg til i alle slags vanskeligheter. Hun var de gifte kvinners skytshelgen. Historien om hvordan hun led og om hvordan hun ble helgen, vil man få høre om i skuespillet. Men hvorfor ble kirken her i dalen innviet nettopp til den hellige Margaretha?
Middelalderens frommeste mann, Bernhard av Clairvaux, ga midt på 1100-tallet støtet til et åndelig oppsving som blir kalt klosterreformasjonen. Cistercienserordenen gjorde munkevesenet til tidens religiøse ideal og det kom en munk på pavestolen. Munkeidealet trengte således inn i kirkens øverste styre, og kravet ble at både prester og munker skulle leve i ugift stand. Omtrent på denne tid ble vår kirke her oppe i dalen innviet, og hva var da mer naturlig enn å innvie den til den ugifte stands største martyr, den hellige Margaretha?
Hvilken rolle spilte så kirken her oppe, og hvilket liv utspilte seg i og omkring kirken i katolsk tid? Om dette kan vi bare komme med gjetninger, ut fra det generelle kjennskap vi har til middelalderens kirkeliv og kulturhistorie. Noe vil vi også få vite i det skuespillet vi nå skal se. At man i Maridalen — som forøvrig har fått navn etter kirken og den hellige Margaretha — oppførte en steinkirke, mens man andre steder i landet bare bygget små trekirker, viser at dalen må ha vært en velstandsbygd med et rikt religiøst liv. Her var fast bosatt prest og en stor prestegård.
Skuespillets handling foregår like før Svartedauen i 1349—50. Da var det ialt 18 gårder og kanskje omkring 200 innbyggere i dalen. Etter at pesten hadde herjet fra seg, lå Maridalen så å si folketom. Gårder og kirke tok nok snart til å forfalle. Riktignok gir biskop Eystein Aslakson i et memorandum i år 1400 instrukser om bortbygsling av prestegården til Ogmund bonde på Grefsen og oppbygging av gården. Vi vet ikke om bygslingen eller oppbyggingen ble noe av. Men selv om Maridalen lå øde, har neppe de kirkelige myndigheter tillatt at kirken har stått ubrukt. Sannsynligvis har den ennå vært i regelmessig bruk.
Så kom reformasjonen i 1536. Bygda hadde ennå ikke reist seg etter Svartedauens herjinger. Ennå var her nesten folketomt. Den kirkelige virksomhet ble innskrenket. Biskop Jens Nilsson skriver i sine visitas-bøker i 1598 at det da bare ble holdt gudstjeneste i St. Margaretha-kirken tre ganger i året, nemlig tredjedag på de tre store høytider: jul, påske og pinse. Den siste gudstjeneste skal visstnok være holdt 3. pinsedag 1643. Deretter har kirkens forfall satt inn for fullt.
Hvordan det har skjedd kan kanskje sagnene fortelle oss om. Et av dem sier iallfall at kirken brant etter lynnedslag. Ruinene ble betraktet som hellige og de som tok stein fra ruinene til fjøsmurer o. I. fikk ofte unngjelde for det. Buskaper døde og ingenting ville trives på gårdene før steinene ble ført tilbake. Syke mennesker satte brennende lys i kirkeruinen hver julenatt og håpet på denne måten å bli friske igjen. Det ble også sendt lys fra bygder så langt borte som Modum, Lier, Hakadal, Nannestad og Skedsmo til bonden på Kirkeby, og han satte dem ut i ruinen. Skikken med utsetting av lys holdes fremdeles vedlike i dalen.
Det første skriftlige vitnesbyrd om at kirken lå i ruiner stammer fra 1815 og skriver seg fra stiftamtmann Christies dagbok. Den samme Christie kjenner vi fra Riksforsamlingen på Eidsvoll året før.
Den eldste kjente tegning av kirkeruinen er fra 1823, tegnet av professor Gregers Fougner Lundh. Senere var flere kunstnere her oppe og tegnet, bl. a. J. C. Dahl i 1844 og Edvard Munch i 1882. Alle tegningene viser at ruinen stadig forfalt. I 1934 ble så ruinen reparert og restaurert under arkitekt Gerhard Fischers ledelse og tatt i bruk til en årlig Olsok-gudstjeneste.
I år (1974 red. anm) tas så St. Margaretha-kirkens ruiner i bruk som bakgrunn for et middelalderskuespill som fører linjene tilbake til kirkens første tid. Vi bør alle være takknemlig for at Maridalens kjennemerke og mari-dølenes stolthet således kommer til heder og verdighet igjen.
OM RUINENE (Kilde Oslo byleksikon – 1987)
Maridalen har navn etter kirken i dalen (Margaretakirken), bygd ca. 1250, som var viet til Sankta Margareta.
Kongen hadde på det tidspunkt overdratt kirken med prestegård og 17 andre gårder i dalen som kirkegods til Mariakirken i Oslo. Kirkeruinen i Kirkeby i Maridalen ble delvis utgravd og restaurert 1933-34 av arkitekt Gerhard Fischer.
Maridalen lå stort sett øde innpå 200 år etter svartedauen. Med krongodssalg og utvikling av skogsdrift og sagbruk etter reformasjonen, tok bosettingen seg opp igjen.
I 1790 årene ble det anlagt en stangjernshammer ved Hammeren med veiforbindelse vestover til Fossum Verk (Ankerveien), senere videre nordover til Hakadals Verk Greveveien). Ved Skar var det kruttverk fra 1850 årene, flyttet til Raufoss i 1895.
Det er fortsatt drift ved en rekke av gårdene i Maridalen, men husdyrhold er forbudt pga. drikkevannsforsyningen fra Maridalsvannet.
Byens utbyggingsbehov har økt presset mot natur- og gårdsmiljø. I 2001 ble dalen fredet som Maridalen landskapsvernområde. Verneinteressene har organisert seg i foreningen Maridalens Venner.
OM SVARTEDAUEN
Av Bjørg Johanne Abrahamsen
Svartedauen, manndauden og pesten er forskjellige navn på den store epidemien som herjet i Europa i senmiddelalderen.
Det er sannsynlig at smitten kom fra Øst-Europa, hvor jordekorn overførte smitteførende lopper til rotter. Disse spredte pestloppene i kornet rundt omkring på gårdsbruk, og dette kornet ble eksportert rundt i Europa med skip.
I 1347 herjet pesten i Konstantinopel, derfra ble den spredt til Italia, og videre til Tyskland, Frankrike og England. Fra England kom skip til Norge sommeren 1349. Her i landet døde 62,5 % av befolkningen. (210.000 av 350.000).
Det sentrale Østlandet fikk smitten fra tre kanter, nordfra, vestfra og sydfra. I Oslo begynte de første dødsfallene å komme i november 1349. I bygdene rundt Oslo, Romerike, Follo og Asker regner man en 80 % reduksjon i folketallet i tidsrommet 1350-1400. Flere gårder ble lagt øde. I området rundt Oslo ble antall bruk redusert fra 300 til 69.
Epidemien skyldtes en bakterie som heter Yersinia pestis. Man ble smittet via loppebitt eller dråpesmitte fra allerede smittede mennesker. Sykdommen hadde tre manifestasjoner, enten som byllepest, lungepest eller blodforgiftning. Byllepesten skyldtes forstørrede lymfekjertler som det kunne gå koldbrann i, det ga en blåsvart misfarging av huden
og derav navnet svartedauen. Sykdommen hadde et stormende forløp med høy feber og 50–60 % av de smittede døde innen 5 dager.
Det finnes fortsatt spredte tilfeller av pest i verden, men i dag lar den seg heldigvis helbrede med antibiotika. Det siste tilfelle av pest i Norge ble sett i 1654.
Les mer om svartedauden her